Er man døv, eller har såpass nedsatt hørsel at høreapparat ikke lenger er tilstrekkelig, kan man søke om å få cochleaimplantat (CI). CI sender lyd direkte til hørselsnerven, og kan derfor gi barn som blir født døve, og personer som har mistet hørselen, mulighet for å høre tale og annen lyd, selv om hørselsorganet ikke fungerer.

Et cochleaimplantat består av to deler: en indre og en ytre.

Den indre delen, selve implantatet, legges inn under huden bak øret, og en ledning med elektroder føres inn i sneglehuset (cochlea). Herfra stimuleres hørselsnerven direkte med strøm, og man forbigår dermed de delene av hørselssystemet som ikke lenger fungerer. Elektrodene stimulerer hørselsnerven på forskjellige områder, for å etterligne slik menneskets naturlige hørsel fungerer. For at implantatet skal vite hvilke deler av høreselsnerven som skal stimuleres, er det avhengig av signaler fra en ytre prosessor.

Den ytre delen, prosessoren, sitter festet på hodet med en magnet, og kan også ha en del som henger på øret. En liten mikrofon på apparatet fanger opp lydene fra omgivelsene og sender disse videre til implantatet som en digital kode.

Når man har fått cochleaimplantat, hører man elektrisk istedenfor akustisk. Dersom man har hørt normalt og/eller gjennom høreapparat tidligere, vil den elektriske lyden være ukjent for hjernen, og de fleste trenger tid på å venne seg til å høre lyd på denne nye måten. Man har i utgangspunktet krav på oppfølging og hjelp av en pedagog til dette, men der dette ikke er mulig, f.eks. på grunn av mangel på kvalifiserte pedagoger i nærmiljøet, finnes det programmer på internett og veiledninger på hvordan man kan gjøre dette selv. Brukerne må i alle tilfeller innstille seg på at tilvenning til den nye lyden kan kreve en del tid og energi.